Why, then, has mankind not long ago gone extinct during great epidemics of madness? Why do only a fairly minor number of individuals perish because they fail to endure the strain of living — because cognition gives them more than they can carry? Cultural history, as well as observation of ourselves and others, allow the following answer: Most people learn to save themselves by artificially limiting the content of consciousness.
Hvorfor er menneskeslegten da ikke forlængst dødd ut under store vanvidsepidemier? Hvorfor er der bare et forholdsvis ringe antal individer som forkommer fordi de ikke kan holde livspresset ut, – fordi erkjendelsen gir dem mer enn de kan bære? Saavel aandshistorien som iagttagelsen av os selv og andre gir basis for følgende svar: De fleste mennesker lærer at redde sig ved kunstig at redusere sit bevissthetsindhold.